Indias historie startet med Indussivilisasjonen som spredte seg og blomstret i den nordvestlige delen av det indiske subkontinent fra ca. 3300 til 1300 f.Kr. Harappan-perioden varte fra 2600-1900 f.Kr. Denne sivilisasjonen i bronsealderen kollapset på begynnelsen til det andre millenniet f.Kr. og ble fulgt av jernalderens vediske periode som strakte seg over store deler av Indus-Gangessletten og som så fremveksten til betydelige kongedømmer kjent som Mahajanapadas. I et av disse kongedømmene ble Magadha, Mahavira og Siddharta Gautama født i det 6. århundre f.Kr. som spredte deres shramanske filosofier blant massene.

Senere hersket etterfølgende imperier og kongedømmer over regionen og beriket dets kultur, fra akamenidenes Perserriket^[1] rundt 543 f.Kr. til Aleksander den store^[2] i 326 f.Kr. Det indo-greske kongedømmet, grunnlagt av Demetrios I av Baktria, inkluderte Gandhara og Punjab fra 184 f.Kr. Det nådde sin største utstrekning under Menander I og etablerte den grecobuddhistiske perioden med fremgang i handel og kultur.

Subkontinentet ble forent under Mauryariket i de 4. og 3. århundre f.Kr. Det ble fragmentert med forskjellige deler styrt av tallrike mellomkongedømmer i de neste ti århundrene. Dets nordlige regioner ble igjen forent i det 4. århundre og forble forent i to århundrer etterpå, under Guptariket. Denne perioden med hinduistisk religiøs og intellektuell gjenfødelse, er kjent blant dets beundrere som «Indias gullalder». Samtidig, og i flere århundrer etterpå, opplevde det sørlige India sin egen gullalder under styret til Chalukyas, Cholas, Pallavas og Pandyas. I denne perioden spredte indisk sivilisasjon, administrasjon, kultur og religion (hinduisme og buddhisme) seg til store deler av Sørøst-Asia.

Islam ankom på subkontinentet i 712 da den arabiske generalen Muhammed bin Qasim erobret Sindh og Multan i det sørlige Punjab^[3], og satte scenen for flere etterfølgende islamske invasjoner mellom de 10. og 15. århundrene fra Sentral-Asia. Dette førte til etableringen av muslimske riker på det indiske subkontinentet, inkludert Ghaznavidriket, Ghorideriket, Sultanatet Delhi og Mogulriket. Mogulenes styre skulle styre det meste av de nordlige delene av subkontinentet. Herskerne introduserte kunst og arkitektur fra Midtøsten til India. I tillegg til mogulene, blomstret samtidig flere uavhengige hinduistiske kongedømmer som Marathariket, Vijayanagarariket og forskjellige Rajputkongedømmer i det vestlige og sørlige India. Mogulriket led en gradvis nedgang tidlig i det 18. århundre som gav muligheter for afghanere, balucher og sikher til å utøve kontroll over store områder i nordvest frem til British East India Company^[4] skaffet seg herredømmet over Sør-Asia.

I fra midten av det 18. århundre og over i det neste århundret ble India gradvis annektert av British East India Company. Misnøye med selskapets styre førte til den første indiske uavhengighetskrigen. Etter denne ble India direkte administrert av den britiske trone og var vitne til en periode med rask utvikling av infrastruktur og økonomisk nedgang.

En nasjonal kamp for uavhengighet ble i første halvdel av det 20. århundre satt i gang av Indias Nasjonale Kongress, og ble senere fulgt av det muslimske forbund. Subkontinentet fikk uavhengighet fra Storbritannia i 1947 etter å ha blitt delt i landene India og Pakistan. Pakistans østlige del ble nasjonen Bangladesh i 1971.

Forhistorisk tid |

Steinalderen |

Hulemaleriene i Bhimbetka

Isolerte rester av Homo erectus i Hathnora i Narmadadalen i Sentral-India indikerer at India kan ha vært bebodd minst siden epoken mellompleistocen, et sted mellom 200 000 og 500 000 år siden.^[5][6]Mesolitikum i India dekket et tidsrom på rundt 25 000 år som startet for rundt 30 000 år siden. Moderne mennesker ser ut til å ha slått seg ned på subkontinentet mot slutten av forrige istid, eller for rundt 12 000 år siden. De første bekreftede permanente bosetningene dukket opp for 9000 år siden i Bhimbetka i dagens Madhya Pradesh. Tidlig neolittisk kultur i Sør-Asia er representert i Mehrgarhfunnene (7000 f.Kr. og fremover) i dagens Baluchistan i Pakistan. Spor etter en neolittisk kultur har blitt funnet nedsenket i Khambatbukta, karbondatert til 7500 f.Kr.^[7] Sene neolittiske kulturer dukket opp i Indusregionen mellom 6000 og 2000 f.Kr. og i det sørlige India mellom 2800 og 1200 f.Kr.

Regionen som nå er landet Pakistan har vært bebodd kontinuerlig i minst to millioner år.^[8][9] Den antikke historien i regionen inkluderer noen av Sør-Asias eldste bosetninger^[10] og noen av dets betydelige sivilisasjoner.^[11][12]

Det tidligste arkeologiske funnet i Pakistan er paleolittiske funnet av hominider i Soandalen.^[13] Landsbylivet startet med det neolittiske Mehrgarh^[14], mens den første bysivilisasjonen i regionen var Indussivilisasjonen^[15] med betydelige utgravingsfelter ved Mohenjo Daro og Harappa.^[16]

Bronsealderen |

Et kart over Pakistan som viser historiske steder.

Bronsealderen på det indiske subkontinentet begynte rundt 3300 f.Kr. og startet med Indussivilisasjonen. Innbyggerne i Indusdalen, harapperene, utviklet nye teknikker i metallurgi og produserte kobber, Bronse, bly og tinn.

Indussivilisasjonen som blomstret fra rundt 2600 f.Kr. til 1900 f.Kr. markerte begynnelsen på bykultur. Sivilisasjonen inkluderte bysentre som Harappa og Mohenjo-Daro i dagens Pakistan og Dholavira og Lothal i dagens India. Den var sentrert rundt Indus og dens bielver og strakte seg inn i Ghaggar-Hakra-dalen^[11], Ganges-Yamuna Doab^[17], Gujarat^[18] og det nordlige Afghanistan.^[19]

Sivilisasjonen er kjent for sine byer bygget av murstein, dreneringssystemer langs veiene og hus med flere etasjer. Det er antatt av noen at geologiske forstyrrelser og klimaendringer førte til en gradvis avskoging som til slutt kan ha bidratt til sivilisasjonens nedgang. Nedgangen inkluderte også et sammenbrudd av bylivet og bruk av typiske bytrekk som skrift og segl.^[20]

Jernalderen |

Vediske periode |

Den vediske kulturen er den indoariske kulturen som assosieres med de hinduistiske hellige tekstene i Veda-samlingene. Veda-samlingene er noen av de eldste tekstene som fremdeles eksisterer. Denne perioden varte fra rundt 1500 f.Kr. til 500 f.Kr. I løpet av denne tiden ble grunnlaget for mye av indiske språk, kultur og viktigst, religion, lagt ned. Men tidsangivelsen er satt under tvil av noen nasjonale indiske historikere som setter starten til 3000 f.Kr.^[21] De første 500 årene (1500-1000 f.Kr.) hører strengt tatt til bronsealderen og de neste 500 årene (1000-500 f.Kr.) Mange forskere i dag påstår at det skjedde en indoariansk migrasjon inn i India og foreslår at tidlige indoariansk-språklige stammer migrerte inn i de nordvestlige regionene av det indiske subkontinentet tidlig i det 2. millenniet f.Kr. Noen forskere påstår at disse indoarianske stammene hadde sin opprinnelse i Sentral-Asia og Afghanistan og at de migrerte østover inn i India og vestover inn i Mesopotamia og til slutt assimilerte seg med de innfødte mens de spredte sitt språk og sin kultur.^[22] Dette har møtt motstand av tilhengere av ut av India-teorien som hevder at arianerne var innfødte i det indiske subkontinentet.

Tidlige vediske samfunn bestod av stort sett pastorale grupper hvor den sene harappiske urbaniseringen av ukjente grunner ble oppgitt.^[23] Etter Rigveda ble den arianske samfunnet i økende grad agrikulturelt og var sosialt organisert rundt de fire Varnas. I tillegg til å være de prinsipielle tekstene til hinduismen (vedaene), skal eposene (Ramayana og Mahabharata) ha hatt sitt første opphav i denne perioden.^[24] Tidlig indoariansk nærvær korresponderer antagelig delvis til okerfargede vaser i arkeologiske funn.^[25] Kongedømmet Kuru^[26] korresponderer med kulturene som brukte svart og rød keramikk og gråfarget keramikk og begynnelsen av jernalderen i det nordvestlige India rundt 1000 f.Kr., omtrent samtidig med samlingen Atharvaveda, den første indiske teksten som nevner jern (som śyāma ayas, bokstavelig «svart metall»). Gråfarget keramikk-kulturen som strakte seg over mye av det nordlige India, var ledende fra 1100 til 600 f.Kr.^[25] Denne senere perioden korresponderer med en endring i synet på det dominerende stammesystemet mot etableringen av kongedømmer kalt Mahajanapadas.

Mahajanapadas |

Mahajanapadas var de seksten mektigste kongedømmene og republikkene i epoken som lå langs de fruktbare Indus-Ganges-slettene, men der var et antall mindre kongedømmer langs bredden og lengden av India.

I den sene vedatiden hadde et antall små kongedømmer eller bystater dekket subkontinentet, mange nevnt i vedisk, tidlig buddhistisk og jainalitteratur så langt tilbake som 1000 f.Kr. Innen 500 f.Kr. strakte seksten monarkier og republikker kjent som Mahajanapadas — Kasi, Kosala, Anga, Magadha, Vajji (eller Vriji), Malla, Chedi, Vatsa (eller Vamsa), Kuru, Panchala, Machcha (eller Matsya), Surasena, Assaka, Avanti, Gandhara, Kamboja — seg over Indus-Ganges-slettene fra dagens Afghanistan til Bengal og Maharastra. Denne perioden var den andre betydelige urbaniseringen etter Induskulturen. Mange mindre klaner nevnt i tidlig litteratur ser ut til å ha vært til stede i resten av subkontinentet. Noen av disse kongene var arvelige. Andre sier at det ble valgt herskere. Det dannede språket på den tiden var sanskrit, mens dialektene til den generelle befolkningen i det nordlige India ble henvist til som prakriter. Mange av de seksten kongedømmene hadde samlet seg til fire store innen 500/400 f.Kr., på Siddharta Gautamas tid. Disse fire var Vatsa, Avanti, Kosala og Magadha.^[27]

Hinduistiske ritualer var komplisert og utført av presteklassen. Det er antatt at Upanishadene, sene vediske tekster som for det meste tok for seg begynnende filosofi, ble samlet i den sene vediske tiden og i begynnelsen av denne perioden til Mahajanapadas. Upanishadene hadde betydelig effekt på indisk filosofi og var samtidige med utviklingen av buddhisme og jainisme, noe som antyder en intellektuell gullalder i denne perioden. Det er antatt at Siddharta Gautama i 537 f.Kr. skaffet seg «opplysningen», og ble kjent som Buddha. Omtrent samtidig spredte Mahavira, den 24. jain Tirthankara ifølge jainene, en lignende teologi som senere ble kjent som jainisme.^[28] Men ortodokse jainer mener den stammer fra før all kjent tid. Vedaene er antatt å ha dokumentert noen få jain tirthankarer og en asketisk orden som ligner sramana-bevegelsen.^[29] Buddhas lære og jainisme hadde doktriner som hellet mot asketisme og ble forkynt i prakrit som hjalp dem til å skaffe seg aksept blant massene. De har hatt innflytelse på praksis som hinduisme og indiske åndelige ordener assosieres med, særlig vegetarianisme som forbyr slakting av dyr og ahimsa (ikke-vold).

Mens det geografiske nedslagsfeltet for jainismen var begrenset til India, spredte buddhistiske nonner og munker til slutt Buddhas lære til Sentral-Asia, Øst-Asia, Tibet, Sri Lanka og Sørøst-Asia.

Persiske og greske invasjoner |

Aleksanders erobringer nådde den nordligste kanten av India, rundt Indus i dagens Pakistan som var litt lengre enn akamenidene.

Mye av det nordvestlige indiske subkontinentet (dagens østlige Afghanistan og Pakistan) kom under styret til det persiske akamenideimperiet i ca. 520 f.Kr. under styret til Dareios den store, og ble værende under akamenidenes styre i to århundrer etterpå.^[30]Aleksander den store erobret i 334 f.Kr. Lilleasia og akamenideimperiet og nådde det nordvestlige grenseområdet til det indiske subkontinentet. Der beseiret han kong Puru i slaget ved Hydaspeselven nær dagens Jhelum i Pakistan, og erobret store deler av Punjab.^[31] Men Aleksanders styrker nektet å gå videre forbi Hydaspes (Beas), elva nær dagens Jalandhar i Punjab.

De persiske og greske invasjonene hadde viktige konsekvenser for indisk sivilisasjon. De politiske systemene til perserne skulle ha innflytelse på fremtidige styreformer på subkontinentet, inkludert administrasjonen til Mauryan-dynastiet. I tillegg ble regionen Gandhara, eller dagens østlige Afghanistan og nordvestre Pakistan, en smeltedigel for indisk, persisk, sentralasiatisk og gresk kultur som førte til fremveksten av en hybridekultur, greco-buddhismen, som varte frem til det 5. århundre og hadde innflytelse på den kunstneriske utviklingen til Mahayana-buddhismen.

Magadhariket |

Blant de seksten Mahajanapadas vokste kongedømmet Magadha frem under et antall dynastier. Ifølge tradisjonen grunnla Haryanka-dynastiet Magadhariket i 684 f.Kr. og hadde sin hovedstad i Rajagriha, senere Pataliputra, nær dagens Patna. Dette dynastiet ble etterfulgt av Shishunaga-dynastiet som senere ble kastet av Nanda-dynastiet i 424 f.Kr. Nandaene ble fulgt av Maurya-dynastiet.

Maurya-dynastiet |

Kart som viser Mauryariket på det største, lyseblått viser vennligsinnede områder.

Chandragupta Maurya, en general i eksil, grunnla i 321 f.Kr. under beskyttelse av Chanakya Maurya-dyanstiet etter å ha kastet den regjerende kong Dhana Nanda. Det meste av subkontinentet var forent under en eneste styresmakt for første gang under mauryanernes styre. Mayrya-imperiet under Chandragupta erobret ikke bare det meste av det indiske subkontinentet, men skjøv også grensene sine inn i Persia og Sentral-Asia ved å erobre Gandhara-regionen. Chandragupta Maurya krediteres for å ha spredt jainisme i den sørlige indiske regionen.

Chandragupta ble etterfulgt av sinn sønn Bindusara som ekspanderte kongedømmet over det meste av dagens India, med unntak av Kalinga og områdene helt øst og sør. Disse kan ha vært skattepliktige stater.

Bindusaras kongedømme ble arvet av hans sønn Ashoka den store som til å begynne med forsøkte å utvide sitt kongedømme. I etterspillet til ødeleggelsene som invasjonen av Kalinga førte til, avskaffet han blodbadet og fulgte en politikk med ikke-vold eller ahimsa etter å ha konvertert til buddhisme. Ashokas eddikt er det eldste preserverte historiske dokumentet i India, og fra Ashokas tid ble det mulig å datere dynastiene omtrentlig. Maurya-dynastiet under Ashoka var ansvarlig for å spre buddhistiske ideal i hele Øst-Asia, og endret fundamentalt historien og utviklingen av hele Asia. Ashokas barnebarn Samprati adopterte jainisme og hjalp til med å spre den.

Magadha-dynastier etter Maurya |

Sunga-dynastiet ble etablert i 185 f.Kr., rundt femti år etter Ashokas død da kongen Brihadratha, den siste Maurya-herskeren, ble myrdet av øverstkommandanten til Mauryas væpnede styrker, Pusyamitra Sunga. Kanva-dynastiet erstattet sungaene og hersket i den østlige delen av India fra 71 f.Kr. til 26 f.Kr. Den sørlige makten feide bort både kanvaene og sungaene i 30 f.Kr. Etter Kanva-dynastiets sammenbrudd, erstattet Satavahana fra kongedømmet Andhra kongedømmet Magadha som den mektigste indiske stat.

Tidlige mellomkongedømmer, gullalderen |

Territoriene til Badami Chalukya

Mellomperioden var en tid med betydelig kulturell utvikling. Satavahana, også kjent som andhraene, var et dynasti som hersket i det sørlige og sentrale India fra rundt 230 f.Kr. Stakarni, den sjette herskeren i Satavahana-dynastiet, beseiret sungaene i Nord-India. Gautamiputra Stakarni var en annen kjent hersker i dynastiet. Kongedømmet Kuninda var en liten stat i Himalaya som overlevde fra rundt 2. århundre f.Kr. til omtrent det 3. århundre. Kushanriket invaderte det nordvestlige India rundt midten av det 1. århundre f.Kr. fra Sentral-Asia og grunnla et imperium som strakte seg fra Peshawar til midten av Ganges og kanskje så langt som til Bengalbukta. Det inkluderte også antikkens Baktria (i dagens nordlige Afghanistan) og sørlige Tadsjikistan. De vestlige satraper (35-405) var sakaherskere i det vestlige og sentrale India. De var etterkommere av indoskyterne og samtidige med kushanene som hersket over den nordlige delen av det indiske subkontinentet og satavahanaene som hersket i Sentral-India.

Forskjellige riker som kongedømmet Pandyan, tidlige Cholas, Chera-dynastiet, Kadamba-dynastiet, vestlige Ganga-dynastiet, pallavaene og Chalukya-dynastiet dominerte de sørlige delene av den indiske halvøya i forskjellige tidsperioder. Flere sørlige kongedømmer dannet imperier over havet i Sørøst-Asia. Kongedømmene kriget med hverandre og Deccan-stater om herredømmet i sør. Kalabhras, et buddhistisk kongedømme, avbrøt for en kort tid det vanlige herredømmet til cholaene, cheraene og pandyanene i sør.

Nordvestlige hybridkulturer |

Grunnleggeren av det indo-greske kongedømmet, Demetrios I «den uovervinnelige» (205–171 f.Kr.) som bærer skallen til en elefant, symbol på hans erobringer i India.

De nordvestlige hybridkulturene i subkontinentet inkluderte indogrekerne, indoskyterne, indopartherne og indosassanidene. Det indo-greske kongedømmet ble grunnlagt da den gresk-baktriske kong Demetrios invaderte regionen i 180 f.Kr.. Det strakte seg over dagens Afghanistan og Pakistan og varte i nesten to århundrer. Det ble styrt av mer enn 30 greske konger som avløste hverandre og som ofte var i konflikt med hverandre. Indoskyterne var en gren av de indoeuropeiske sakaene (skytere) som migrerte fra det sørlige Sibir inn i Baktria, videre til Sogdiana, Kashmir, Arachosia, Gandhara og til slutt inn i India. Deres kongedømme varte fra midten av det 2. århundre f.Kr. til det 1. århundre e.Kr. Et annet kongedømme, indoparthernes (også kjent som pahlavaene) fikk kontroll over det meste av dagens Afghanistan og det nordlige Pakistan etter å ha kjemper mot mange lokale herskere som Kujula Kadfises, hersker over Kushan, i Gandhara-regionen. Sassanidene i Persia som var samtidige med guptaene, ekspanderte inn i regionen som i dag er Pakistan, hvor blandingen av indiske og persiske kulturer fødte den indosassanidiske kulturen.

Romersk handel med India |

Mynt av den romerske keiseren Augustus funnet ved Pudukottai, British Museum.

Den romerske handelen med India startet rundt år 1 i Augustus' styre og etter hans erobring av Egypt som frem til dette var Indias største handelspartner i vest.

Handelen som startet med Eudoxos av Kyzikos i 130 f.Kr. fortsatte å øke, og ifølge Strabon(II.5.12.^[32]) reiste 120 skip fra Myos Hormos til India på Augustus' tid. Så mye gull ble brukt i denne handelen, og tydeligvis resirkulert av kushanerne til deres egen myntenhet, at Plinius (NH VI.101) klaget over handelslekkasjen til India:

	«India, Kina og den arabiske halvøy tar ett hundre millioner sestertier fra vårt imperium hvert år i et konservativt anslag: det er hva vår luksus og kvinner koster oss. For hvilken prosentandel av denne importen er ment for offer til gudene eller åndene eller de døde?
– Plinius, Historia Naturae 12.41.84.»[33]

Disse handelsrutene og havnene er beskrevet i detalj i Periplus Maris Erythraei fra det 1. århundre.

Gupta-dynastiet |

Berømt antikk freskomaleri fra Ajanta-hulene, laget i Gupta-perioden.

Gupta-dynastiet forente det nordlige India i de 4. og 5. århundrene. I denne perioden, kjent som Indias gullalder av hinduistisk renessanse, nådde hinduistisk kultur, vitenskap og politisk administrasjon nye høyder. Chandragupta I, Samudragupta og Chandragupta II var de mest kjente herskerne i Gupta-dynastiet. Vediske Puranas er også antatt å ha skrevet rundt denne perioden. Imperiet tok slutt med hunernes angrep fra Sentral-Asia. Etter Guptarikets sammenbrudd i det 6. århundre, ble India igjen styrt av tallrike regionale kongedømmer. En mindre linje av Guptaklanen fortsatte å styre Magadha etter imperiets desintegrasjon. Disse guptaene ble til slutt kastet ut av Vardhana-kongen Harsha som etablerte et imperium i første halvdel av det 7. århundre.

Hvitehunerne som ser ut til å ha vært del av hefthalittgruppen, etablerte seg i Afghanistan innen første halvdel av det 5. århundre og hadde sin hovedstad i Bamiyan. De var ansvarlige for Gupta-dynastiets fall og gjorde dermed slutt på det historikerne regner som en gullalder i det nordlige India. Men mye av Deccan og det sørlige India var stort sett upåvirket av endringene i nord.

Sene mellomkongedømmer, klassisk tid |

Chola-arkitektur, Thanjavur-tempelet

Hoysala-imperiets arkitektur i Belur

Den klassiske tidsalder i India begynte med gjenfødelsen i nord under Harshas erobringer rundt det 7. århundre, og tok slutt med Vijayanagararikets fall i sør på grunn av trykk fra invasjoner i nord i det 13. århundre. Denne perioden produserte noe av Indias flotteste kunst, regnet som et kjennetegn ved klassisk utvikling, og utviklingen av hovedretningenes system, åndelig og filosofisk, som fortsatte å være i hinduisme, buddhisme og jainisme.

Kong Harsha av Kannauj lyktes i å forene det nordlige India under hans styre i det 7. århundre, etter kollapsen til Gupta-dynastiet. Hans kongedømme kollapset etter hans død. Fra det 7. til det 9. århundre kjempet tre dynastier om kontrollen i det nordlige India: pratiharaene i Malwa og senere Kannauj, palaene i Bengal og rashtrakutaene i Deccan. Sena-dynastiet skulle senere ta kontroll over kongedømmet Pala, og pratiharaene ble fragmentert i forskjellige stater. Disse var de første av rajputene, en rekke kongedømmer som klarte å overleve i en eller annen form i nesten et årtusen frem til indisk uavhengighet fra britene. Det første kjente Rajput-kongedømmet dukket opp i Rajasthan i det 6. århundre, og mindre rajput-dynastier hersket senere over store deler av det nordlige India. En rajput fra Chauhan-dynastiet, Prithviraj Chauhan, var kjent for blodige konflikter mot det voksende islamske sultanatet. Shahi-dynastiet hersket over deler av det østlige Afghanistan, nordlige Pakistan og Kashmir fra midten av det 7. århundre til tidlig i det 11. århundre. Mens det nordlige konseptet av panindisk imperium kollapset på slutten av Harshas imperium, flyttet idealet seg sørover.

Chalukyariket hersket over deler av det sørlige og sentrale India fra 550 til 750 fra Badami, Karnataka og igjen fra 970 til 1190 fra Kalyani, Karnataka. Pallavaene av Kanchi var deres samtidige lenger sør. Med Chalukyarikets nedgang, delte deres føydalherrer Hoysalas av Halebidu, Kakatiya av Warangal, Seuna Yadavas av Devagiri og en sørlig gren av Kalachuri det enorme Chalukyariket mellom seg rundt midten av det 12. århundre.

Senere i mellomperioden dukket kongedømmet Chola opp i det nordlige Tamil Nadu og kongedømmet Chera opp i Kerala. Innen 1343 hadde alle disse kongedømmene opphørt å eksistere og gav rom for Vijayanagarariket. Sørlige indiske kongedømmer på denne tiden ekspanderte sin innflytelse så langt som til Indonesia og kontrollerte enorme oversjøiske imperier i Sørøst-Asia. Havnene i det sørlige India var involvert i handelen i Indiahavet, for det meste i handelen med krydder, med Romerriket i vest og Sørøst-Asia i øst.^[34][35]

Litteratur på lokale språk og spektakulær arkitektur blomstret frem til begynnelsen av det 14. århundre da sultanen i Delhis sørlige felttog utmattet disse kongedømmene. Det hinduistiske Vijayanagar-dynastiet kom i konflikt med islamsk styre (kongedømmet Bahmani), og kollisjonen mellom de to systemene førte til en sammenblanding av innfødt og fremmed kultur som etterlot seg varig kulturell innflytelse på hverandre. Vijaynagarriket opplevde til slutt nedgang på grunn av trykket fra det første sulatanatet i Delhi som hadde klart å etablere seg i nord, sentrert rundt byen Delhi på den tiden.

De islamske sultanatene |

Qutub-minareten i Delhi, bygget av Qutb-ud-din Aybak av mamelukkdynastiet i Delhi.

Etter den arabiske invasjonen av Indias gamle vestlige nabo, Persia, var styrkene i området ivrige etter å invadere India som var den rikeste klassiske sivilisasjonen med blomstrende internasjonal handel og de eneste kjente diamantgruvene i verden. Etter motstand i noen få århundre fra forskjellig nordindiske kongedømmer, ble det etablert et kortvarig islamsk imperium (sultanat) og spredte seg tvers over det nordlige subkontinentet over en periode på noen århundrer. Men før de tyrkiske invasjonene, hadde muslimske handelssamfunn blomstret langs kysten i Sør-India, særlig i Kerala hvor de ankom i små antall, hovedsakelig fra Den arabiske halvøy gjennom handelsforbindelser i Indiahavet. Men dette markerte introduksjonen av en abrahamsk religion fra Midtøsten i Sør-Indias hinduistiske kultur, ofte i ren form. Senere blomstret sultanatet Bahmani og Deccan-sultanatene i sør.

Delhi-sultanatet |

Arabere^[36], tyrkere og afghanere invaderte i de 12. og 13. århundrene deler av det nordlige India og etablerte sultanatet Delhi i begynnelsen av det 13. århundre i områder som rajputene tidligere holdt.^[37] Det etterfølgende mamelukk-dynastiet i Delhi klarte å erobre store deler av det nordlige India, omtrent tilsvarende guptaenes områder, mens Khiljiriket klarte å erobre det meste av det sentrale India, men mislyktes til slutt i å erobre og forene det meste av subkontinentet. Sultanatet deltok i en periode med indisk kulturell renessanse. Den resulterende «indomuslimske» kulturfusjonen etterlot seg varige synkretistiske monumenter i arkitektur, musikk, litteratur, religion og klesdrakter. Det er antatt at språket urdu (som bokstavelig betyr «horde» eller «leir» i forskjellige tyrkiske dialekter) ble født i Delhi-sultanatets periode som et resultat av blanding av de lokale sanskritspråklige prakrittene med persisk-, tyrkisk- og arabiskspråklige immigranter under muslimenes herskere. Delhi-sultanatet er det eneste indomuslimske imperiet som fremmet et krav om å sette en av de få kvinnelige herskerne på tronen i India, Razia Sultan (1236–1240).

En tyrkomongolsk erobrer, Timur Lenk, begynte en reise som startet i 1398 for å invadere sultan Nasir-u Din Mehmud av Tughlaq-dynastiet i den nordindiske byen Delhi.^[38] Sultanens hær ble beseiret den 17. desember 1398. Timur gikk inn i Delhi og byen ble plyndret, ødelagt og etterlatt i ruiner.

Mogulriket |

Den omtrentlige utstrekningen til Mogulriket i det 17. århundre

Taj Mahal, bygget av mughalene

Babur, en timuridisk etterkommer av Timur Lenk og Djengis Khan, feide i 1526 gjennom Khyberpasset og etablerte Mogulriket som varte i over 200 år.^[39]Mogul-dynastiet hersket over det meste av det indiske subkontinentet innen 1600. Det gikk inn i en svak nedgang etter 1707 og ble til slutt beseiret under uavhengighetskrigen i 1857, også kalt det indiske opprøret i 1857. Denne perioden markerte store sosiale endringer siden den hinduistiske majoriteten ble hersket over av mogul-keiserne. Noen av disse viste religiøs toleranse og beskyttet liberalt den hinduistiske kulturen, mens noen ødela historiske templer og innførte skatter for ikke-muslimer. Under nedgangen til Mogulriket som på sin høyde okkuperte et område som var litt større enn Mauryariket i antikken, steg flere mindre imperier frem og fylte maktvakuumet eller bidro selv til dets nedgang. Mogulene var kanskje det rikeste dynastiet som noen gang har eksistert. Nadir Shah beseiret i 1739 mogulenes hær i det store slaget ved Karnal. Etter denne seieren erobret og plyndret Nadir Delhi, og tok med seg mange skatter, inkludert påfugltronen.^[40]

I Mogulepoken bestod de dominerende politiske kreftene av Mogulriket og dets skattepliktige områder, og senere de fremadskridende statene som etterfulgte dem, inkludert Maratha-konføderasjonen som kjempet mot et stadig svakere dynasti. Mens mogulene ofte brukte brutale taktikker for å underlegge seg sitt imperium, hadde de en integrasjonspolitikk med den indiske kulturen som gjorde at de lyktes hvor sultanatet i Delhi sviktet. Akbar den store var særlig kjent for dette. Akbar erklærte «amari» eller ikke-slakting av dyr i jainismens høytider. Han fjernet jazia-skatten for ikke-muslimer. Mogul-keiserne giftet seg med lokale kongelige, allierte seg med lokale maharajaer og forsøkte å fusjonere sin tyrko-persiske kultur med gamle indiske stilarter og skapte unike indosarasenisk akitektur. Det var erosjonen til denne tradisjonen sammen med økende brutalitet og sentralisering som spilte en stor rolle i deres fall etter Aurangzeb som i motsetning til tidligere keisere, innførte relativt ikke-pluralistisk politikk på den generelle befolkningen som ofte hisset opp den hinduistiske majoriteten i befolkningen.

Regionale kongedømmer etter Mogulriket |

India i 1760.

Tiden etter Mogulriket ble dominert av fremveksten til Marathas herredømme ettersom andre små regionale stater (for det meste skattepliktige stater) vokste frem, men også av den økende aktiviteten til europeiske makter. Kongedømmet Maratha ble grunnlagt og konsolidert av Shivaji. Det hadde innen det 18. århundre forvandlet seg til Maratha-riket under styret til peshwaene. Imperiet strakte seg i 1760 praktisk talt over hele subkontinentet. Denne ekspansjonen tok slutt med nederlaget for en afghansk hær ledet av Ahmed Shah Abdali i det tredje slaget ved Panipat i 1761. Den siste peshwa, Baji Rao II, ble beseiret i den tredje anglo-marathiske krig.

Mysore var et kongedømme i det sørlige India som ble grunnlagt rundt 1400 av Wodeyar-dynastiet. Styret til wodeyarene ble avbrutt av Haider Ali og hans sønn Tipu Sultan. Under deres styre utkjempet Mysore en rekke kriger, noen ganger mot de samlede styrkene til britene og Maratha, men for det meste mot britene med noe hjelp eller løfter om hjelp fra Frankrike. Hyderabad ble grunnlagt av Qutb Shahi-dynastiet til Golconda i 1591. Etter et kort mogulstyre, tok Asif Jah, en embetsmann fra mogulene, kontroll over Hyderabad og erklærte seg selv Nizam-al-Mulk av Huderabad i 1724. Det ble styrt av en arvelig nizam fra 1724 til 1948. Både Mysore og Hyderabad ble fyrstedømmer i det britiske India.

Kongedømmet Punjabi, styrt av tilhengere av religionen sikhisme, var en politisk enhet som styrte regionen i dagens Punjab. Dette var blant de siste områdene i subkontinentet som ble erobret av britene. De anglo-sikhiske kriger markerte fallet til sikhenes imperium. Rundt det 18. århundre ble dagens Nepal dannet av gurkha-herskerne, og sjahene og ranaene opprettholdt svært strengt deres nasjonale identitet og integritet.

Kolonitiden |

Vasco da Gamas lyktes i å finne en sjøvei til India i 1498, og dette la grunnlaget for direkte indisk-europeisk handel.^[41]Portugiserne satte snart opp handelsstasjoner i Goa, Daman, Diu og Bombay. De neste som ankom var nederlenderne, britene, som satte opp en handelsstasjon i Surat på vestkysten^[42], i 1619 og franskmennene. De interne konfliktene blant de indiske kongedømmene gav muligheter til europeiske handelsmenn til å gradvis etablere politisk innflytelse og skaffe seg landområder. Selv om disse kontinentale europeiske maktene kom til å kontrollere forskjellige regioner i det sørlige og østlige India i løpet av det neste århundret, skulle de til slutt miste alle sine territorier i India til britene, med unntak av de franske utpostene i Pondicherry og Chandernagore, den nederlandske havnen Travancore og de portugisiske koloniene Goa, Daman og Diu.

Britiske Raj |

Utstrekningen til det britiske imperiet, med India og Burma i lilla.

British East India Company fikk tillatelse av den mogulske keiseren Jahangir i 1617 til å handle i India.^[43] Gradvis førte deres økende innflytelse til at den dejure mogulske keiseren Farrukh Siyar gav dem dastaks eller tillatelser til tollfri handel i Bengal i 1717.^[44]Nawaben av Bengal Siraj Ud Daulah, de facto hersker over den bengalske provinsen, motsatte seg britenes forsøk på å bruke disse tillatelsene. Dette førte til slaget ved Plassey i 1757 hvor «hæren» til East India Company, ledet av Robert Clive, beseiret nawabens styrker. Dette var det første politiske fotfestet med territorielle implikasjoner som britene skaffet seg i India. Clive ble utnevnt til selskapets første «guvernør av Bengal» i 1757.^[45] Etter slaget ved Buxar i 1764 skaffet selskapet seg sivile administrasjonsrettigheter i Bengal fra mogulkeiseren Shah Alam II. Det markerte begynnelsen av det formelle styret som til slutt skulle sluke det meste av India og utrydde mogulsk styre og dynastiet i løpet av et århundre.^[46]

East India Company monopoliserte handelen i Bengal. De introduserte et skattesystem kalt permanent bosetning som introduserte en føydalaktig struktur i Bengal. Innen 1850-årene kontrollerte East India Company det meste av det indiske subkontinentet som inkluderte dagens Pakistan og Bangladesh. Deres politikk ble noen ganger oppsummert som splitt og hersk, dro fordel av fiendskap mellom forskjellige fyrstestater og sosiale og politiske grupper. Under Britisk Raj var hungersnød i India, ofte på grunn av styresmaktens politikk, noen av de verste som er nedtegnet, inkludert den store hungersnøden i 1876-78 hvor mellom 6,1 og 10,3 millioner mennesker døde^[47] og hungersnøden i 1899-1900 hvor mellom 1,25 og 10 millioner mennesker døde.^[47]

Den første betydelige bevegelsen mot selskapets harde styre resulterte i det indiske opprøret i 1857, også kjent som «det indiske mytteriet», «Sepoy-mytteriet» eller «den første uavhengighetskrigen». Etter et år med tumulter og styrking av East India Company sine styrker med forsterkninger av britiske soldater, slo britene ned opprøret. Den nominelle lederen for opprøret, den siste mogulkeiseren Bahadur Shah Zafar ble sendt i eksil i Burma, hans barn ble halshugget og mogulenes linje avskaffet. I etterspillet ble all makt overført fra selskapet til den britiske tronen som begynte å administrere det meste av India som en koloni. Selskapets landområder ble direkte kontrollert og resten gjennom herskere av det som ble kalt fyrstestatene.

Den indiske uavhengighetsbevegelsen |

Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru i 1937

Det første steget mot indisk uavhengighet og demokrati etter vestlig stil ble tatt med utnevnelsen av indiske rådgivere under den britiske visekongen^[48], og med etableringen etterpå av provinsielle råd med indiske medlemmer, ble rådgivernes deltagelse utvidet til lovgivende råd.^[49] Fra 1920 startet ledere som Mahatma Gandhi massebevegelser for å arbeide mot Britisk Raj. Revolusjonær aktivitet mot det britiske styret fant også sted i hele det indiske subkontinentet. Disse bevegelsene lyktes i å skaffe subkontinentet uavhengighet i 1947.

Uavhengighet og deling |

Sammen med ønsket om uavhengighet, hadde også spenninger mellom hinduer og muslimer utviklet seg over årene. Muslimene hadde alltid vært en minoritet, og muligheten for en eksklusivt hinduistisk regjering, gjorde dem urolige. De hadde like stor mistro til hinduenes styre som de var i å motstå Raj. Mahatma Gandhi entret scenen i 1915 og kalte til enhet mellom de to gruppene i et forbløffende lederskap som til slutt ville føre landet til uavhengighet.

Påvirkningen Gandhi hadde på India og hans evne til å skaffe uavhengighet gjennom en totalt ikke-voldelig massebevegelse gjorde ham til en av de mest bemerkelsesverdige lederne verden har sett. Han ledet gjennom eksempel, bar hjemmespunnet tøy for å svekke britenes tekstilindustri og organiserte en marsj til sjøen, hvor demonstrantene laget sitt eget salt i protest mot britenes monopol, gjennom aksjonen saltmarsjen. Inderne gav ham navnet Mahatma, eller «stor sjel», først foreslått av den bengaliske poeten Rabindranath Tagore. Britene lovet at de ville forlate India innen 1947.

De britiske indiske territoriene ble uavhengige i 1947 etter å ha blitt delt i Unionen India og Dominionen Pakistan. Etter delingen av provinsene Punjab og Bengal, brøt det ut opptøyer mellom sikher, hinduer og muslimer flere steder i India, inkludert Punjab, Bengal og Delhi, noe som førte til rundt 500 000 døde.^[50] Denne perioden så også en av de største massemigrasjonene som er kjent i moderne historie. Totalt 12 millioner hinduer, sikher og muslimer flyttet mellom de nyopprettede nasjonene India og Pakistan^[50].

Litteratur |

• 
  Arild Engelsen Ruud, Eldrid Mageli og Pamela Price Indias historie med Pakistan og Bangladesh 2004 ISBN 82-02-21846-2
  

Referanser |